DETRANSISJON, ANGER OG BEHANDLINGSMISNØYE
Behandlingsmisnøye og anger er et viktig tema i all medisinsk praksis. Dessverre er informasjonen vi har om disse temaene på transhelsefeltet i dag fremdeles noe begrensede. Nyere studier tar inn over seg svakhetene ved eldre studier, og det kommer i dag studier av høyere kvalitet ut. Flere steder i verden foregår langtidsoppfølging under studier, som vil gi bedre kvalitetssikrede tall i fremtiden. Men noe vet vi allerede. Blant annet finnes større befolkningsstudier fra USA i nyere tid som har undersøkt i større detalj hva som ligger bak tall om anger/detransisjon/behandlingsmisnøye. Disse er sitert under.
Selv om det trengs mer forskning på dette - vet vi at detransisjon er noe klinikkene som tilbyr kjønnsbekreftende behandling får tilbakemelding om i svært liten grad. De nyeste studiene med de største deltakergruppene viser også gjennomgående at detransisjon ofte skjer på grunn av hets, stigmatisering og negative reaksjoner fra familie og venner.
Det er viktig å ha og dele god informasjon om anger, om behandlingsmisnøye, og om detransisjon - slik at de som vurderer ulike former for behandling kan få god informasjon slik at de kan reflektere på forhånd om dette, og helsepersonell kan vite hva som er viktig å snakke om og støtte pasienter med før, under og etter behandling.
Det er viktig å merke seg:
Vi snakker som ulike fenomener når vi snakker om avbryting av utrednings- eller behandlingsforløp (noen ganger kalt desisting), anger, behandlingsmisnøye og detransisjon. Disse fenomenene blandes noen ganger i studiene, og stadig vekk i rapporteringen om dem.
Årsakene til avbyting av utredningsforløp (desisting) eller behandlingsforløp, anger, behandlingsmisnøye og detransisjon er varierte, og fanges ikke alltid opp i studiene og enda sjeldnere i rapportering om dem.
Flere av forskningsrapportene som finnes om fenomenet, er knyttet til observasjonsstudier med lav deltakelse og stort frafall. De kan være knyttet til bruk av diagnosekriterier som var utdaterte, og behandlingsmetoder som ikke anerkjennes i dag. Bloggen Eirin in the morning skriver mer om dette. Dette er skrevet av en journalist, men går i detalj gjennom noen av de kildene som brukes når det vises til store angrer-rater.
Grunner til detransisjon
Som nevnt lenger opp, er detransisjon noe annet enn anger. Detransisjon innebærer å gå tilbake til å leve som kjønn tildelt ved fødsel etter å ha transisjonert. Det kan være fint å ha en forståelse for hva detransisjon kan handle om som ikke trenger være anger.
Stigma og dikriminering
Flertaller rapporterer at de detransisjonerer fordi de opplever at det er vanskelig å leve som transperson i et samfunn der man møter motstand, kanskje man møter diskriminering i arbeidsmarkedet, man blir ikke akseptert av familie eller opplever hets.
Endret identitet
En liten andel detransisjonerer fordi de ikke opplever å være trans, eller at man ikke er trans på den samme måten som man opplevde å være det tidligere. De finner ut at det ikke er rett for dem - eller ikke rett for dem lenger - å medisinsk transisjonere, uten at de føler noe anger rundt dette eller et ønske om å ha det ugjort. De kan være glade for å ha fått en klarere forståelse av seg selv, noen sier også at det var viktig for at de skulle komme seg videre i livet.
Fornøyd med resultat
En del personer slutter også med behandling fordi de er fornøyd med de endringen de har fått og ikke ønsker noen flere.
Grunner til anger
Det kan være fint å ha en forståelse for hva som kan være de vanlige grunnene til å føle på anger etter medisinsk kjønnsbekreftende behandling, for å være oppmerksom på dette når forskningsresultatene skal tolkes.
Misnøye med hvordan resultatet av en behandling ble
For eksempel kan dette være om en operasjon ikke var vellykket, at man sliter med komplikasjoner i ettertid eller at kirurgien ikke levde opp til forventingene. Det samme kan gjelder for de av oss som opplever at hormoner ikke har fullt så god effekt som man hadde håpet på.
Denne følelsen av anger kan handle om alt fra den psykiske belastningen ved å ikke passere, til smerter, ubehag eller økt følelse av kjønnsdysfori.
Misnøye med å ha gjennomgått for mye behandling
Mange transpersoner opplever press om å gjennomgå mye kjønnsbekreftende behandling når de transisjonerer. Dette presset kan komme fra storsamfunnet, fra behandlere, fra personer i transmiljøet eller fra en selv. Før 2016 var det for eksempel slik at man ikke kunne endre juridisk kjønn i Norge uten å gjennomgå kastering. Dette skapte et stort press på transpersoner til å gjennomgå denne typen behandling, og en del opplever en følelse av anger i ettertid. Ingen ble heller veiledet til at de kunne velge hvilke medisinske intervensjoner som opplevdes nødvendige eller nyttige for dem selv på den tiden. Derfor har sjansen vært stor for at mange ble veiledet til overbehandling.
Angrere
Til sist har vi den gruppen som ofte omtales som «angerer» i media. Deres stemmer er viktige og både samfunnet og helsepersonell kan lære mye av å lytte til de av oss som har endt opp med å gjennomgå sosial og/eller medisinsk transisjon for så å angre på dette. Denne gruppen er i utgangspunktet liten og det er en enda mindre andel av dem som snakker om dette offentlig. Det er en del som er i mot kjønnsbekreftende behandling som ofte trekker frem historien til såkalte angrer som et argument mot all kjønnsbekreftende behandling. Dette kan gjøre det vanskelig å engasjere en nyansert samtale om dette offentlig - det betyr ikke at temaet ikke er viktig for klinikere og transpersoner og deres nærstående.
Medisinske beslutninger
Man kan aldri i medisinsk klinisk arbeid sikre seg helt mot anger og behandlingsmisnøye. Vi kjenner til dette fra alle felt av medisinen. Angerrater for abort, fedmeoperasjoner og kneoperasjoner er svært høye i forhold til hva de er på transhelsefeltet. Vi vet at det å reflektere med pasienter på forhånd om vanlige reaksjoner og muligheter for anger eller behandlingsmisnøye for mange kan være beskyttende for de mest negative konsekvensene av anger; i tillegg til å gi kvalitetssikret hjelp, støtte og oppfølging.
I alle helsefelt er beslutningen om behandling noe som gjøres av eksperter sammen med sine pasienter. Presset som legges på transhelsefeltet på grunn av eksempler og redsel for anger, kan knyttes til at dette med kjønn og kropp vekker sterke personlige følelser hos mange, inkludert forskere og helsearbeidere. Men studiene viser at aller mest detransisjon og anger kommer av negative holdninger og diskriminering i omgivelser og samfunnet. Derfor er det viktig å vite at de aller, aller fleste transpersoner er fornøyde med sine valg.
Forskningsrapporter
Det er særlig barn og unge som trekkes frem som potensielle angere. Nyere studier viser at det er svært få i denne gruppen som detransisjonerer:
Studien undersøkte hvor mange av 317 transungdom (208 transjenter, 109 transgutter; med en gjennomsnittsalder på 8,1 år ved studiestart) som endret kjønnsidentitet, og hvilke kjønnsidentiteter de hadde etter 5 år. Denne artikkelen er en av flere som i alle fall var ventet å komme i det langsiktige Trans Youth-prosjektet. (Vi ved HKS Oslo kjenner ikke til om dette er ett av mange forskningssprosjekter om som har mistet finansiering under Trump-administransjonens nedstenging av forskning på kjønn og seksualitet i 2025.)
Merk at her brukes begrepet retransition slik vi ellers på denne siden har valgt å bruke begrepet detransition. Det kan være litt forvirrende, men viser igjen at dette er et felt i utvikling, og det er ikke etablert hvordan vi snakker om ulike fenomener knyttet til anger/detransisjon/behandlingsmisnøye. Konklusjonen er at kun 2,5% transisjonerte tilbake til fødselskjønn, og av disse var det de som hadde transisjonert sosialt tidligst, i førskolealder, som oftest transisjonerer tilbake til kjønnet registrert ved fødsel. De fleste gjorde transisjonen tilbake til fødselskjønn før de blir 10 år. Det er altså før medisinsk behandling vil være aktuelt.
“RESULTS We found that an average of 5 years after their initial social transition, 7.3% of youth had retransitioned at least once. At the end of this period, most youth identified as binary transgender youth (94%), including 1.3% who retransitioned to another identity before returning to their binary transgender identity. A total of 2.5% of youth identified as cisgender and 3.5% as nonbinary. Later cisgender identities were more common among youth whose initial social transition occurred before age 6 years; their retransitions often occurred before age 10 years.
CONCLUSIONS These results suggest that retransitions are infrequent. More commonly, transgender youth who socially transitioned at early ages continued to identify that way. Nonetheless, understanding retransitions is crucial for clinicians and families to help make retransitions as smooth as possible for youth.”
To studier fra Amsterdams 20-år lange oppfølgingsstudie, kan si oss noe om hvor mange av de unge som har startet på kjønnsbekreftende hormonbehandling ved deres universitetsklinikk, som har fortsatt behandlingen. Begge studiene er langtids oppfølgingsstudier, som foreløpig er underveis. De som deltar i studien, er fremdeles i 20-årene. Nye studier vil komme etterhvert som tiden går. De foreløpige studiene gir indikasjon på at de som har fått tilgang på behandling, har et stabilt behov for behandling. Det trengs lengre oppfølging for å se hvor stabilt behovet er på lang sikt.
På andre av våre sider har vi sitert studier som også viser at man i disse langtidsstudiene har funnet at psykisk helse har forbedret seg betraktelig for disse ungdommene i den perioden de har fått medisinsk behandling, og at de deltar i studier og arbeidsliv på et forventet nivå sammenliknet med IQ-tester før oppstart av behandling, og sammenliknet med den generelle befolkningen i samme aldersgruppe. Eksempler er:
de Vries, A. L. C., et al. (2014). Young adult psychological outcome after puberty suppression and gender reassignment. Pediatrics, 134(4), 696–704. https://doi.org/10.1542/peds.2013-2958
Van der Miesen et al. (2020). Psychological functioning in transgender adolescents before and after gender-affirmative care compared with cisgender general population peers. The Journal of Adolescent Health, 66(6), 699–704. https://doi.org/10.1016/j.jadohealth.2019.12.018
Arnoldussen M, et al (2024) Association between pre-treatment IQ and educational achievement after gender-affirming treatment including puberty suppression in transgender adolescents. Clinical Child Psychology and Psychiatry. 2022;27(4):1069-1076. doi:10.1177/13591045221091652
Maria A T C van der Loos et al. 2022 Continuation of gender-affirming hormones in transgender people starting puberty suppression in adolescence: a cohort study in the Netherlands. The Lancet Child & Adolescent Health, Volume 6, Issue 12, 869 - 875. DOI: https://doi.org/10.1016/S2352-4642(22)00254-1
Dette er en studie av hvorvidt de som har startet pubertetsutsettende behandling, fremdeles står på hormonbehandling mange år senere. Dette vil gi en indikasjon på hvor varig og stabil behovet for kjønnsbekreftende medisinsk behandling er. Studien inkluderte personer som startet medisinsk behandling i tenårene med pubertetsutsettende behandling for å stoppe puberteten før fylte 18 år, og som brukte pubertetsblokkere i minst 3 måneder før de begynte med kjønnsbekreftende hormoner. informasjon om pasientene ble koblet ttil et nasjonalt reseptregister i Nederland for å sjekke om de hadde fått forskrevet kjønnsbekreftende hormoner i den perioden undersøkelsen ble gjort.
720 personer deltok, hvorav 220 (31 %) var tildelt mann ved fødsel og 500 (69 %) tildelt kvinne ved fødsel. Ved starten av pubertetsutsettende behandling var medianalderen 14,1 år for de tildelt mann og 16,0 år for de tildelt kvinne. Ved slutten av datainnsamlingen var medianalderen 20,2 år for menn og 19,2 år for kvinner. 704 personer, altså 98 %, av de som startet kjønnsbekreftende medisinsk behandling i tenårene fortsatte med hormonbehandling ved denne oppfølgingen. Studiet fant ingen mønster for hvem som hadde avsluttet behandling, når de så på alder og år for første besøk, startalder og pubertetsstadium ved oppstart av pubertetsutsettende behandling, startalder og år for hormonbehandling, eller status for underlivsoperasjoner (om det var gjort eller ikke).
Maria A T C van der Loos et al. 2023. Children and adolescents in the Amsterdam Cohort of Gender Dysphoria: trends in diagnostic- and treatment trajectories during the first 20 years of the Dutch Protocol. The Journal of Sexual Medicine, Volume 20, Issue 3, March 2023, Pages 398–409, https://doi.org/10.1093/jsxmed/qdac029
Studien ser på 1766 barn og unge i Amsterdam som ble fulgt opp for kjønnsinkonguens over en 20-års periode. I tråd med studien som er sitert over, så de i Amsterdam at blant de som hadde sitt første besøk på klinikken før de fylte 10 år, startet om lag halvparten senere med pubertetsutsettende behandling, mens rundt to tredjedeler av de som kom til klinikken første gang etter at de fylte 10 år, startet senere på pubertetsblokkere. Hovedårsaken for de som ikke startet med pubertetsblokkere, var at de da puberteten kom i gang, ikke hadde kjønnsdysfori. Av de som startet med pubertetsutsettende behandling, sluttet 1,4 % underveis i denne behandlingen, mest på grunn av at kjønnsdysforien forsvant. Dette gir en indikasjon på at de som har fått behandling, har hatt en stabil opplevelse av kjønnsinkongruens, med behov for fortsatt behandling.
The Report of the 2015 U.S. Transgender Survey En amerikansk befolkningsundersøkelse som fant at 8% av transpersoner som hadde gjennomgått noen form for kjønnsbekreftende behandling, på et tidspunkt hadde detransisjonert. Av de som hadde detransisjonert på noe tidspunkt, hadde majoriteten detransisjonert midlertidig, og retransisjonert igjen senere. Den nest største gruppen hadde detransisjonert på grunn av press fra nærstående eller sosialt stigma/trakassering. Under 1% rapporterte å ha detransisjonert fordi de ikke lenger opplevde å være trans. Vi vet ikke om disse angret, eller var glad for muligheten til å ha prøvd ut denne behandlingen.
Turban JL, Loo SS, Almazan AN, Keuroghlian AS. Factors Leading to "Detransition" Among Transgender and Gender Diverse People in the United States: A Mixed-Methods Analysis. LGBT Health. 2021
Studien er en oppfølging av befolkningsundersøkelsen fra 2015, med formål å forstå bedre informasjonen om detransisjon som ble funnet i den opprinnelige rapporten. Denne gangen fant de 13%, eller 2242 av de som svarte, hadde noen gang detransisjonert. Av de 2242 rapporterte 82 % at det var minst en årsak som lå utenfor de selv som førte til detransisjonen (som press fra familie eller siskriminering). 16% av de 2242 rapporte minst en personlig grunn (som at deres kjønnsidentitet varierte eller de var usikre).
“Results: A total of 17,151 (61.9%) participants reported that they had ever pursued gender affirmation, broadly defined. Of these, 2242 (13.1%) reported a history of detransition. Of those who had detransitioned, 82.5% reported at least one external driving factor. Frequently endorsed external factors included pressure from family and societal stigma. History of detransition was associated with male sex assigned at birth, nonbinary gender identity, bisexual sexual orientation, and having a family unsupportive of one's gender identity. A total of 15.9% of respondents reported at least one internal driving factor, including fluctuations in or uncertainty regarding gender identity.
Conclusion: Among TGD adults with a reported history of detransition, the vast majority reported that their detransition was driven by external pressures. Clinicians should be aware of these external pressures, how they may be modified, and the possibility that patients may once again seek gender affirmation in the future.”
https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC8099405/
Denne forskningen viser at det er svært få som er misfornøyde med å ha gjennomgått kjønnsbekreftende operasjoner. Disse undersøkelsene har blitt gjort på klinikker. De fanger altså ikke opp folk som opplever behandlingsmisnøye men ikke har rapportert tilbake til klinikken.
