For fastleger

“I utgangspunktet kan enhver lege eller psykolog sette diagnosen kjønnsinkongruens. […] Dagens regelverk forutsetter at de fleste hormonpreparater som benyttes i kjønnsbekreftende helsehjelp må rekvireres av definerte spesialister for at det skal gis refusjon. Hvis andre leger forskriver hormonpreparater til en pasient på indikasjonen kjønnsinkongruens må pasienten betale legemidlet selv.”

“Det kan vurderes oppstart hos fastlege, avtalespesialist eller privat aktør. Dette forutsetter kompetanse på feltet og skjer i et samarbeid/faglig nettverk med regionale sentre i spesialisthelsetjenesten. Oppfølging av behandling, kontroller og justering av dosering av legemidler kan utføres hos fastlegen….”

“Hormonell behandling vil være aktuelt uten at alle kriterier for å sette en diagnose anses for oppfylt. Dette gjelder for eksempel når pasienter har startet behandling i utlandet eller ved selvmedisinering.”

“Fagpersonell utenfor spesialisthelsetjenesten med nødvendig kompetanse kan benyttes i det tverrfaglige samarbeidet.”

“Med bakgrunn i nye diagnosekoder, er det behov for et oppdatert kunnskapsgrunnlag som også inkluderer ikke-binære personer og forståelsen av kjønnsinkongruens som en del av mangfoldet, og at tilstanden ikke lenger regnes som en psykiatrisk lidelse.”

Retningslinjen åpner for at fastleger kan starte opp kjønnsbekreftende hormonbehandling. Internasjonale retningslinjer sier at den viktigste kompetansen for helsearbeidere i denne sammenhengen er erfaring med å arbeide med gruppen. Den erfaringen må opparbeides, og det er rimelig å anta at det kreves et visst pasientvolum.

I påvente av etablering av operative regionale sentre der denne behandlingen gis, kan fastleger samarbeide med lokalt helsepersonell med nødvendig kompetanse som endokrinologer, psykologer eller NACS-sertifiserte sexologer, eller med det tverrfaglige teamet som finnes ved Helsestasjon for kjønn og seksualitet (HKS).

Hver pasient vurderes individuelt. Internasjonalt anbefales en felles beslutningsmodell for oppstart av behandlingen. Det innebærer at helsepersonell gir god informasjon om virkninger og bivirkninger av behandlingen, muligheter for behandlingsmisnøye, og alternative behandlinger. Pasient kan så være med å ta et informert valg; deres erfaringer og behov kartlegges og tas med i beslutningsgrunnlaget.

Fra den nasjonale retningslinjen:

“-Pasienten har vedvarende kjønnsinkongruens med ønske om kjønnsbekreftende behandling

-Avklarte somatiske- og psykiske kontraindikasjoner for behandling

-Pasienten får informasjon som gir grunnlag for medvirkning og samtykke

-Pasienten forstår informasjon om forventet resultat av behandlingen, samt potensielt irreversible forandringer og mulige bivirkninger

-Muligheter for reproduksjon ivaretas

-Individuelt tilrettelagt oppfølgingsprogram – justering av behandling, relevante undersøkelser og støttende samtaler

Pasientens livskvalitet og livsmestring hører med i vurderingen som gjøres før behandling. Utfordringer med å mestre livet er i seg selv ikke en eksklusjon for behandling.”