Hva er kjønnsinkongruens?

Kjønnsinkongruens er en vedvarende opplevelse av at tildelt kjønn ved fødsel, og indre opplevelse av eget kjønn, ikke stemmer overens. Man kan også si at kjønnsidentiteten ikke stemmer overens med kjønnet tildelt ved fødsel.

Ordet “inkongruens” betyr “uoverensstemmelse”. Noen som opplever kjønnsinkongruens, ønsker å gjøre behandlingstiltak for å avhjelpe uoverensstemmelsen - men ikke alle ønsker dette.

Kjønnsinkongruens er også en diagnose i WHO sin diagnosemanual ICD-11(utgitt i 2018). Denne diagnosen ble innført i Norge i 2020.

Kjønnsinkongruens som diagnose

Kjønnsinkongruens, eller uoverensstemmelse mellom tildelt kjønn ved fødsel og opplevd kjønn, kan for en del personer føre til et ønske om å skape mer sammenheng mellom opplevd kjønn og kroppslig uttrykk. Noen opplever også et betydelig psykisk eller følelsesmessig ubehag og stress, som kalles kjønnsdysfori (dysfori kommer av gresk og betyr ubehag, nedstemthet).

Kjønnsinkongruens er derfor også en diagnose som kan gi tilgang til helsehjelp. Diagnosen kjønnsinkongruens ble introdusert med koden HA60 i WHO sin internasjonale klassifikasjon av diagnoser (ICD-11) i 2018/2019. Denne ble innført i Norge i 2020 med en midlertidig kode, Z76.80:

Z76.80 Kjønnsinkongruens i ungdom og voksen alder:

«Kjønnsinkongruens i ungdom og voksen alder karakteriseres av en markert og vedvarende inkongruens mellom et individs opplevde kjønn og tildelte kjønn, som ofte leder til et ønske om et «skifte», for å leve og bli akseptert som en person av det opplevde kjønn, gjennom hormonbehandling, kirurgi eller annen helsehjelp for å få kroppen til å samsvare, så mye som ønskelig og i den utstrekning det er mulig, med det opplevde kjønn. Diagnosen kan ikke stilles før starten av puberteten. Diagnosen kan ikke stilles på bakgrunn av oppførsel eller preferanser utenfor normen for det tildelte kjønn alene.» 

Kilde: Helsedirektoratets nasjonale faglige retningslinje for kjønnsinkongruens

Denne diagnosen markerte et viktig skifte i synet på fenomenet kjønnsinkongruens:

Fra psykiatri til menneskelig mangfold, og fra total “transformasjon” til kjønnsspektrum:

Tidligere har diagnosen av fenomenet vært knyttet til psykiatri, under begrepet “transseksualisme”. I Norge har det vært et krav om psykiatrisk utredning før man kan få tilgang til diagnose eller behandling. Begrepet transseksualisme var også knyttet til en ide om at man måtte gjennomgå en total fysisk transformasjon “fra kvinne til mann” eller “mann til kvinne”, for å tilfredsstille diagnosen og få tilgang til videre behandling.

Ikke-binære var da ikke inkludert, og man fikk ikke diagnose om man ikke ville gjennomgå alle medisinske operasjoner for å passere i samfunnet som “det motsatte kjønn”. Fram til 2016 inkluderte dette i Norge et krav om sterilisering for å få lov å endre juridisk kjønn. I dag forstår man kjønnsinkongruens som en del av det menneskelige mangfoldet i henhold til WHO sin diagnose, og man kan endre juridisk kjønn uten skriv eller bekreftelser fra helsepersonell - og uten å måtte gjennomgå verken sterilisering eller andre typer behandlinger.

Siden diagnosen ikke lenger er klassifisert under psykiatriske diagnoser, er det tydeliggjort i Helsedirektoratets retningslinje for kjønnsinkongruens (2020), at personer med kjønnsinkongruens ikke lenger automatisk må gjennomgå psykiatrisk vurdering for å få tilgang til diagnose eller kjønnsbekreftende medisinsk behandling. Psykiatrisk vurdering skal i følge retningslinjene kun tilbys til de som har mistanke om psykiatriske diagnoser.

Den nasjonale retningslinjen sier altså at ikke-binære og binære transpersoner har samme rett til å få behov for behandling vurdert, og at psykiatrisk utredning ikke må til for å bli vurdert. Det er likevel noen helsetilbydere som fortsatt nekter ikke-binære medisinsk hjelp og krever psykiatrisk utredning for alle som søker kjønnsbekreftende medisinsk behandling.

Les mer om diagnoseendringen fra WHO her.

Hva kommer kjønnsinkongruens av? 

Ingen kan si hva kjønnsinkongruens “kommer av”, på samme måte som vi ikke kan si hva homofil legning “kommer av”. Det er i dag forstått at dette er en naturlig variasjon av det menneskelige mangfold (kilde HDIR 2020).

Det finnes ingen tester for å avgjøre om noen har kjønnsinkongruens. Bare personen selv kan vite og beskrive om de opplever kjønnsinkongruens og hvordan det oppleves for dem. Dette ligner på seksuell legning, som heller ikke kan testes — bare den som er tiltrukket av noen av samme kjønn kan si det, og hvordan det oppleves for dem. Årsaken til at det finnes en diagnose for kjønnsinkongruens er at mange som opplever det trenger kjønnsbekreftende helsehjelp, og ikke fordi det i seg selv er en sykdom (kilde: WHO)

Les mer i artikkel på vår side om hvordan du kan utforske din kjønnsidentitet her eller artikkel om hvordan helsepersonell kan støtte kjønnsidentitetsutforsking her.

Hvor vanlig er kjønnsinkongruens? 

Andel av befolkningen med kjønnsinkongruens i følge en internasjonal oppsummering:

  • Fra helsestatistikk, journaler o.l.: 0,02-0,1%

  • Fra store spørreundersøkelser blant voksne: 0,3-0,5%

  • Fra store spørreundersøkelser blant barn og ungdom: 1,2-2,7%

Økning i antall transpersoner - eller mer synlighet?

Det har vært en økning av rapportert forekomst av kjønnsinkongruens og kjønnsdysfori i alle aldersgrupper de siste 20 årene i hele Europa. At det rapporteres om flere personer som søker hjelp for kjønnsinkongruens og kjønnsdysfori nå enn tidligere, tror vi har sammenheng med at det gjennom størstedelen av 2000-tallet har vært økende kunnskap om og aksept av kjønnsmangfold.

Fordeling mellom de som er født gutter vs jenter er lik

Samlet sett er det like mange transmenn og transkvinner, og like mange ikke-binære som var tildelt jente- eller guttekjønn ved fødsel. Kjønnsfordelingen for de som kommer ut som trans, er med andre ord balansert.

Transmenn og ikke-binære tildelt jentekjønn ved fødsel kommer ofte ut tidligere i livet enn transkvinner og ikke-binære tildelt guttekjønn ved fødsel. Derfor er det ofte flere transgutter enn transjenter under 18 år som søker hjelp i helsevesenet, men etter 18 år snur balansen, og det er flere transkvinner enn transmenn over 18 år som søker behandling. Over tid jevner det seg ut, med andre ord.

Årsakene antas å være en kombinasjon blant annet av tidligere oppstart av pubertet og - ikke minst - at det er mer sosialt akseptert for personer som er tildelt jentekjønn ved fødsel å utforske eller vise seg med ulike kjønnsuttrykk. Dette gjelder særlig i ungdomsårene, da de som er tildelt guttekjønn ved fødsel ofte blir slått hardere ned på hvis de eksperimenterer med feminine uttrykk.

Hva kan man gjøre ved kjønnsinkongruens?

Kjønnsinkongruens er knyttet til en persons kjønnsidentitet og grunnleggende opplevelse av hvem de er (les mer om det under fanen Hva er kjønn under vår meny). Når vi snakker om å gi behandling for kjønnsinkongruens, handler det om ulike former for støtte som kan gis til de av oss som opplever dette.

For noen medfører kjønnsinkongruens psykisk og/eller kroppslig ubehag knyttet til at kjønnsidentitet ikke gjenspeiles i kroppens kjønnstrekk eller fordi man ikke anerkjennes av andre. Slikt ubehag kaller vi kjønnsdysfori. Ikke alle med kjønnsinkongruens opplever kjønnsdysfori. Ikke alle med kjønnsinkongruens trenger behandling i form av støtte fra helsevesenet – men endel gjør det. 

Opp gjennom det siste århundrede har både medisinske og religiøse institusjoner forsøkt å hjelpe folk til å slutte å oppleve kjønnsinkongruens. Kjønnsinkongruens ble da sett som en psykiatrisk sykdom, et seksuelt avvik eller sinnsforvirring. Å forsøke å endre noens opplevelse av eget kjønn, er noe som er grundig bevist at ikke fungerer, men derimot kan forårsake stor psykisk skade. I dag kaller vi slike forsøk «konverteringsterapi», og på grunn av den dokumenterte skaden er dette i dag straffbart. 

I dag vet vi at kjønnsinkongruens er en normal variasjon av del av det menneskelige mangfoldet. De av oss som opplever kjønnsinkongruens kan ha ulike behov for bekreftelse og behandling.

Kjønnsbekreftende behandling for kjønnsinkongruens

Kjønnsbekreftende behandling anbefales internasjonalt for kjønnsinkongruens. Det innebærer helt grunnleggende å møte de av oss som opplever kjønnsinkongruens på aksepterende, sosialt bekreftende og inkluderende måter. Medisinsk er det flere muligheter.

Kjønnsbekreftende behandling via helsevesenet kan innebære alt fra: 

  • Psykososial støtte og samtaleterapi (hjelp til å stå opp for seg selv, hjelp til å akseptere medfødt kropp, hjelp til å komme ut, hjelp til å bearbeide skam, parterapi eller familieterapi, for eksempel) 

  • Hjelpemidler og andre måter å legge til rette for å kunne uttrykke sin kjønnsidentitet sosialt (omtalenavn, juridisk navn, bruk av rett pronomen, tilgang til kjønnede rom osv, parykk, bryst- eller penisproteser for eksempel, logoped, hårfjerning osv) 

  • Hormonbehandling for å endre sekundære kroppslige kjønnskarakteristika 

  • Bryst-, ansikts- og/eller underlivsoperasjoner 

De av oss som opplever kjønnsinkongruens, har ulike behov når det gjelder kjønnsbekreftende behandling. Hver enkelt person har rett til en individuell vurdering av behov i helsevesenet, og tilpasset hjelp og omsorg.

Les mer om mulighetene innen kjønnsbekreftende behandling i våre temaartikler, eller på våre sider for helsepersonell i førstelinja.