Hva er kjønn?

Det er selvfølgelig forskjeller i kroppene til folk som er registrert med samme fødselskjønn. Kvinner og menn kan være høye og lave, sterke og svake; vi kan være fertile eller infertile. Noen ciskvinner kan ha skjeggvekst på grunn av medisinske tilstander som PCOS, og noen cismenn kan utvikle forstørret brystvev (gynekomasti), og så videre. De fleste voksne menn og kvinner kan bruke egg- eller sædceller til å få barn, men dette gjelder ikke alle, og det kan være mange ulike kroppslige grunner til infertilitet.

De første ukene etter at et egg befruktes, er det ingen kjønnslige forskjeller i embryoet. Alle fostre har anlegg til å utvikle seg med alle typer genitalia. Om fosteret etter noen uker utvikles med vulva eller penis, er bestemt av kjønnskromosomer. Disse gjør at kroppen produserer ulike kjønnshormoner som påvirker kroppens videre utvikling. Disse hormonene bestemmer senere i livet mange av kroppens “sekundære” kroppslige kjønnstrekk, slik som brystutvikling, kroppsbehåring, stemme, fordeling av fett og muskelstyrke.

For noen mennesker er de kroppslige kjønnstrekkene mindre binære (todelte). Dette kalles “interkjønn” eller “intersex”. Det er svært mange ulike grunner til intesex-tilstander, og dette er påvist i rundt 1% av befolkningen, men tallene er svært usikre, siden de fleste slike tilstander er usynlige og heller aldri oppdages. En av årsakene til intersextilstander er når noen fødes med uvanlige kombinasjoner av kromosomer, som kan komme til uttrykk på ulike måter i kroppens utvikling. For eksempel kan kan et barn fødes både med penis og vulva; da er det ikke opplagt å bestemme om den nyfødte skal gis guttekjønn eller jentekjønn som sosialt og juridisk kjønn. Leger, noen ganger sammen med foreldre, må likevel gjøre et valg i Norge og andre land som kun har kategorier for to kjønn. De av oss som er interkjønn kan identifisere oss som menn, kvinner, ingen av delene eller begge deler; interkjønn er ikke en kjønnsidentitet og det er noe annet enn å være trans. Det er ikke alltid de av oss som er interkjønnpersoner identifiserer oss med det kjønnet vi ble tildelt ved fødselen. Du kan lese mer om interkjønn her og her. Interkjønn er noe annet enn transkjønn.

Fysiske kroppslige trekk bestemmer ikke kjønnsidentiteten alene. De fleste av oss identifiserer oss med kjønnet vi ble tildelt ved fødsel basert på genitaliene våre - men forskning viser at mellom 1-3% ikke identifiserer oss med tildelt fødselskjønn.

Hvem er du? Hva du svarer på spørsmålet, vil være en del av din identitet.

Identitet handler om vår opplevelse av hvem vi er og hvor vi hører til: familie, slekt, steder, sosiale kategorier, personlighetstrekk, utseende, erfaringer, kunnskaper, hobbyer og mer er med å forme vår identitet. Identitet er mangefasettert og personlig. Deler av vår identitet vil oppleves som varige og stabile, mens andre deler vil være i endring gjennom livet. Noen deler av vår identitet vil oppleves viktigere eller tydeligere for oss enn andre, og dette vil variere fra person til person.

De fleste av oss opplever å være det kjønnet vi har blitt tilskrevet siden fødselen på grunnlag av ytre reproduktive organer. Vi er født med penis og føler oss som menn; vi er født med vulvaer og føler oss som kvinner. De av oss som føler det slik, stiller ofte ikke spørsmål ved vår kjønnsidentitet, siden dette er gitt og forstått og tolket rett av alle. Noen vil kanskje likevel være opptatt av hvordan vi har mulighet til å leve eller uttrykke oss som det kjønnet vi er, og kan ønske å utfordre normer som oppleves begrensende for hva vi kan gjøre, føle eller uttrykke. Å utfordre eller utvide kjønnsnormer er ikke det samme som å ha en normbrytende kjønnsidentitet.

Noen av oss opplever at det kjønnet vi identifiserer oss med, som vi kjenner at vi er, ikke stemmer med det samfunnet rundt har oppfattet på bakgrunn av kroppens uttrykk. Vi har har peniser og opplever oss som kvinner, eller vulvaer og føler oss som menn. Eller vi opplever oss verken som menn eller kvinner, eller i alle fall ikke helt - eller vi har tilhørighet både til det å være menn og kvinner, for noen veksler det. Uansett hvilken av disse variantene vi opplever, så stemmer ikke kjønnsidentiteten overens med det kjønnet vi ble tildelt ved fødsel, det kjønnet som gjennom oppvekst har vært vårt sosiale og juridiske kjønn. Når kjønnsidentitet ikke stemmer overens med vårt sosiale/juridiske kjønn fra fødsel, kan vi kalle det kjønnsinkongruens (“kjønnsuoverensstemmelse”). Dette er en naturlig del av det menneskelige mangfoldet. Kjønnsinkongruens er også en medisinsk diagnose. Personer som opplever kjønnsinkongruens identifiserer seg ofte, men ikke alltid, med begrepet trans eller transperson.

De av oss som opplever kjønnsinkongruens, vil være mye mer bevisst hva det vil si å ha – eller å ikke ha – en kjønnsidentitet, enn en person som ikke har det slik. På samme måte som homofile vil ha en sterkere opplevelse av å ha en seksuell identitet enn en heterofil person. Nettopp fordi vi bryter med forventninger, er dette noe vi kjenner sterkere på kroppen eller tenker mer på. Men at man har en sterkere opplevelse av å ha en kjønnsidentitet, betyr ikke at man nødvendigvis kan sette ord på hva kjønnsidentitet er eller hvorfor man opplever det på den måten man gjør.

Det er urimelig å forvente at transpersoner skal kunne svare på filosofiske, eksistensielle eller biologiske spørsmål om kjønn, bare fordi de er transpersoner. Da kan vi kanskje heller gå til kunsten eller vitenskapen for å fordype vår forståelse. Eller til Store norske leksikon sin artikkel om kjønnsidentitet, som går mer i dybden.

Kjønnsidentitet er en av våre grunnleggende opplevelser om hvem vi er og hvor vi hører til, og kan som seksuell identitet sies å tilhøre vår kjerneidentitet.

I alle samfunn finnes det ideer om hva slags roller, oppgaver og handlinger som passer til de ulike kjønnene. På den indiske landsbygda har man andre forventninger til hvordan en mann skal etterleve rollene far, bror eller ektemann,enn i en moderne norsk bygd.

På samme måte har vi klare ideer om hvordan mennesker skal eller kan uttrykke hvilket kjønn de er. Menn skulle for 100 år siden gå i bukser og dresser, være for eksempel sterke, og kvinner skulle gå i kjoler og være for eksempel yndige - eller dyktige husmoremner.

Et annet eksempel på kjønnsuttrykk, er hva slags farger, klær og frisyrer vi forventer av ulike kjønn. I England for 100 år siden så man på rosa som en farge for guttebabyer, og lyseblått som passende for jentebabyer. Mens før 1900-tallet var det ikke vanlig å fargekode små barns klær og ting i det hele tatt. I dag forbinder vi rosa med jentebarn og blått med guttebarn. Samtidig har vi på noen måter utvidet, snudd på eller endret rommet for mulige roller og uttrykk en kvinne eller mann kan ha i samfunnet.

Dette med farger knyttet til barns kjønn, er bare en av mange sosiale og kulturelle måter å uttrykke kjønn på. Typer klær, hårstil, leker, oppførsel og aktiviteter kan forbindes mer eller mindre med ulike kjønn. Men det varierer fra samfunn til samfunn hva slags forventninger man har til hvordan ulike kjønn skal se ut og oppføre seg - og hvor strenge slike normer er.

Til tross for at små barn fargekodes og deles opp i ulike egenskaper og grupper, er det i vestlige samfunn i dag også rom for ungdom og unge voksne å eksperimentere med både kjønnsroller og kjønnsuttrykk. Dette rommet ser ut til å være størst for de som er tildelt jentekjønn ved fødsel.

• En vi oppfatter som jente kan vanligvis eksperimentere med alt fra tradisjonelt feminine til maskuline uttrykk, uten at folk rundt reagerer sterkt på det. Begrepet “guttejente” sees ofte som en positiv betegnelse.

• En vi oppfatter som gutt har ofte mindre sosialt rom for å eksperimentere med tradisjonelt feminine uttrykk, som å bruke skjørt, blonder eller sminke eller gjøre ting som oppfattes som «typisk jenteting». Noen tenker dette er i endring; en del miljøer kan personer tildelt guttekjønn ved fødsel friere leke seg med hår, pynt, sminke og klessiluetter som opphever eller krysser det som oppfattes tradisjonelle kjønnsuttrykk.

Mange transpersoner ønsker å være aktivt med på å utvide muligheter for å uttrykke seg på tvers av forventninger og normer for kjønn. Andre tenker ikke så mye over samfunnets forventninger, og atter andre opplever det som skummelt å utfordre kjønnsnormer, eller trives i de roller og uttrykk som forbindes med kjønnet de identifiserer som. Men transpersoner er ikke de som skaper trange kjønnsnormer i samfunnet. Tvert imot bryter transpersoner med forventninger til kjønn når de ønsker å leve i tråd med sin kjønnsidentitet, enten de forsøker å tilpasse seg disse helt eller utvide og leke med kjønnsuttrykk. Transpersoner ha ikke større ansvar enn andre til å verken bryte med forventninger, til å tilpasse seg, eller til å være reflektert om kjønn. Transpersoner er like ulike som cispersoner når det gjelder dette.

Mange som ikke føler seg hjemme i kjønn tildelt ved fødsel, kan rett og slett ha behov eller ønske om å uttrykke sitt kjønn på andre måter enn det som er vanlig. Man trenger ikke å identifisere seg med eller være noe annet kjønn enn det man er tildelt ved fødsel, selv om man ønsker å sprenge grenser for vanlige kjønnsroller og kjønnsuttrykk.

En norm er en forventning om hva som er normalt. Det er gjerne en underforstått og uutalt regel eller forventning om hvordan noe skal være eller gjøres.

Vi sosialiseres inn i samfunnet gjennom å observere, lære hva som er “rett” og “galt”, og tilpasse oss samfunnets uskrevne regler lenge før vi kjenner de skrevne reglene.

Kjønnsnormen i samfunnet, gir noen rammer og forventninger til hvilke kjønnsroller og kjønnsuttrykk ulike personer skal ha, og hva slags interesser, oppførsel og drømmer vi skal ha basert på vårt kjønn. Kjønnsnormene lærer oss også at det er normalt å være heterofil (heteronormen), og det er normalt å identifisere seg med kjønnet man er tildelt ved fødsel (cisnormen). Bøker vi leser og filmer vi ser gjennom oppveksten, viser oss gutter og jenter som gifter seg, og menn og kvinner som er gift - eller skilt - og har barn sammen. Hvis man ikke er heterofil eller ciskjønnet, forventes vi å “komme ut”, mens personer som passer inn i normen ikke forventes å forklare andre hvem de tiltrekkes av og er.

Når man ikke passer inn i kjønnsnormene, kan det skape større usikkerhet. Man bryter med forventninger, Kanskje har man ingen forbilder eller eksempler som bekrefter at hvordan en føler seg er normalt. Eller man kan frykte diskriminering eller motgang når man viser hvem man er til andre. Av og til er samfunnet rett og slett dårlig tilrettelagt for den du er. Som når man ikke vet om man kan bruke gutte- eller jentegarderoben fordi man er trans. Eller ikke tør leie kjæresten sin på gata fordi man er homofil. Eller ikke har et juridisk kjønn som passer med eget kjønn når man er intersex eller ikke-binær. Det finnes en uendelig rekke eksempler.

Mange i Norge er opptatt av å utvide rommet for hvordan man kan uttrykke kjønn, hvordan man har lov til å være og hva man har lov til å gjøre som gutt eller jente. Det er færre som sprenger heteronormen og cisnormen. De av oss som bryter med majoritetsnormer i samfunnet, kan oppleve minoritetsstress som en følge av å ikke passe inn. De av oss som passer inn i samfunnets normer, har slik sett privilegier som vi vanligvis ikke tenker over.

Homofile, lesbiske og bifile (LHB) bryter også med de forventede kjønnsnormene i samfunnet, ved at de ikke nødvendigvis blir tiltrukket av eller lever i parforhold med en person av det “motsatte” kjønn, som de potensielt kan få biologiske barn med. Noen LHB-personer bryter også med vanlige kjønnsuttrykk for det kjønnet de er tildelt ved fødsel.

En normbrytende seksuell orientering eller normbrytende kjønnsuttrykk er ikke det samme som å ha en normbrytende kjønnsidentitet. Kjønnsidentitet og seksuell identitet er uavhengige av hverandre.

Transpersoner kan være heterofile, homofile eller bifile, og de kan uttrykke kjønn på normative eller normbrytende måter.

Seksuell identitet er ikke nøyaktig det samme som seksuell orientering. Seksuell orientering sier noe om hvem vi tiltrekkes og ønsker å innlede seksuelle eller romantiske forhold til. Seksuell identitet informeres av vår orientering, men sier noe om hva slags tilhørighet vi har som seksuell person, og hvem vi oppfatter at vi er. Seksuell identitet er dypt personlig, og kan sies å tilhøre vår kjerneidentitet, på samme måte som kjønnsidentitet.

Vi kjenner til tilstander som likner på kjønnsinkongruens fra mange historiske tider og kulturer. For eksempel det som kalles hijra i India, kathoey i Thailand, fa’afafine i Samoa eller det som i dag kalles two spirit knyttet til amerikanske urfolk. Disse fenomenene har ikke blitt tolket på samme måte som vi forstår kjønn, kropper eller seksualitet i vesten dag. Det kan for eksempel ha blitt sett som uttrykk for religiøse opphøyde tilstander eller som forbannelser. Vi kjenner også til mennesker som gjennom historien har levd eller passert som et annet kjønn enn tildelt ved fødsel. I og med at ord og uttrykk for seksuell identitet eller kjønnsidentitet, trans eller kjønnsinkongruens ikke har vært en del av den tidens språk eller ideverden, kan vi ikke si at det er det samme som vi kaller homofili eller kjønnsinkongruens i dag. Men vi vet at det kjønnsnormbrytende fenomenet alltid har eksistert, alle steder.

Seksuell identitet i dag vil være påvirket av andre ting enn for 100 år siden, siden vår forståelse av seksualitet har endret seg drastisk. “Homofili” var et uttrykk som ble etablert av medisinere på slutten av 1800-tallet. Før det ble seksualiteten henvist til privatlivet og i liten grad tematisert eller satt merkelapper på. Fra begrepet “homofili” ble etablert og fram tiI siste halvdel av 1900-tallet ble homofili forstått som en psykiatrisk diagnose. I løpet av 1900-tallet har vårt syn på seksualitet endret seg drastisk, og i dag er det knyttet blant annet til personlig velvære og helse, ikke kun til reproduksjon. Parallelt har homofile kjempet for sosial forståelse for at deres kjærlighet og seksualitet også skal forstås som en naturlig del av menneskelig mangfold. I dag aksepterer de fleste mennesker i Norge at seksuell orientering er noe medfødt og uttrykk for en sunn og naturlig variasjon av seksualitet.

Når det gjelder kjønnsidentitet og seksuell identitet har kunnskapen om det menneskelige mangfoldet også eksplodert de siste årene. Gjennom store deler av 1900-tallet ble kjønnsinkongruens knyttet til seksuell identitet, før det gradvis har vokst fram forståelse i vitenskapene om at kjønnsidentitet og seksualitet er uavhengige størrelser. Fram til 2018 ble normbrytende kjønnsidentiteter kategorisert som transseksualisme og klassifisert med psykiatriske diagnoser. I dag er det ikke lenger sett på som psykiatri, men som en del av menneskelig normalvariasjon, på samme måte som homofil orientering.

Endringer som skjer på dette feltet, speiler andre endringer i samfunnet. Vi lever ikke lenger i et bondesamfunn, der vi må tilpasse oss familien og fellesskapet for å overleve, og der seksualiteten ble knyttet til videreføring av et slektsfellesskap. Det moderne samfunnet har et nytt syn på helse, på individet, og på kunnskap, gjennom forskning og vitenskap. Det moderne samfunnet krever en høyere grad av individualisme og individuell selvforståelse enn tradisjonelle bondesamfunn, siden alle mennesker individuelt må velge sine karriereveier etter sine verdier, interesser og sine talenter i det samfunnet vi lever i i dag. Da er det kanskje ikke så rart om flere setter ord på det som særpreger dem.

Samfunnsstrukturer og den vitenskapelige måten vi skaper kunnskap på, samt de nye måtene internett sprer kunnskap på, påvirker også våre ideer, begrepene vi har tilgjengelige og vår selvforståelse. Om 100 år kan begreper, medisinske behandlingsmuligheter, våre verdier og samfunnets behov være annerledes igjen på måter vi ikke overskuer i dag. Kanskje vil mangfoldet i fremtiden være så akseptert og naturlig, at vi ikke lenger trenger begrepene og kategoriene vi bruker i dag?